Siden jeg liker å lese, og hadde mange spørsmål i forkant av farskapet, har jeg lest et par bøker om det å bli pappa.

De fleste av dem er ganske så humoristisk vinklet, og innholdet kan vel best oppsummeres slik: "Hvis du føler deg som en kløne, så vit at alle foreldre (og spesielt fedrene) er kløner. Men at det som regel går bra likevel."

Og jeg anbefaler å lese noen slike om du skal bli pappa for første gang, for om ikke annet kan de ha en viss beroligende effekt. Noen ganger kan de til og med komme med et par gode råd, forklart på en måte som selv vi fedre forstår. Som dette: "Når du skal holde beina til spedbarnet for å skifte bleie, så bruk samme grep som når du tar ut to ølflasker fra kjøleskapet med en hånd."

Det finnes få fasiter på hvordan ting SKAL gjøres. Ikke minst fordi unger er så forskjellige. "Pappaboka" av Lars-Ludvig Røed har et kapittel som heter: "Eksperter i alle land, hold kjeft! - eller Hvordan finne sin egen farsrolle". Der skriver han blant annet: "Menneskehetens historie er en storslått beretning om det å ta feil... Og kanskje kan en del av dagens prinsipper for barneoppdragelse... hives på skraphaugen om noen år."
Og: "Det virker kanskje noe skrudd at undertegnede, etter å ha skrevet 130 sider om papparollen, antyder at du kan hive hele "Pappaboka" i søpla, men det kan du gjerne gjøre. "Holdt kjeft!" kan du si, ikke bare til forfattere og forståsegpåere, men til de fleste som stiller med store pekefingre og heftige påbud (vær bare litt varsom med hva du sier til din egen kvinne!)."

Yepp. Dessuten er det litt merkelig, at de som alltid vet "best" om hvordan foreldre bør være, er de som ikke har barn selv... Hehe.

Men uansett, selv om vi alle får prøve og feile oss fram som best vi kan, finnes det selvsagt enkelte prinsipper som høres mer fornuftige ut enn andre, og som sannsynligvis har større odds for å bestå prøven til tidens tann. Og jeg liker å lese forskjellige meninger og tanker, for å finne det som stemmer for meg - i 2009.

Eller, i 2010-11, får jeg vel kanske heller si. For oppdragelsen begynner jo ikke riktig enda. Ifølge eksperter er det lite hensiktsmessig å tenke oppdragelse før barnet nærmer seg to år. Lille Vic er nettopp fylt et, og fram til ungen klarer å gå og snakke sånn noenlunde, gjelder bare en ting: Å gi kos, klem og kyss - og passe på at ungen ikke skader seg.

Det betyr at jeg har et år til på meg. Et år på å tilegne meg mer kunnskap om enkelte grunnleggende prinsipper.

Jeg har startet med bøkene "Foreldrehjelpen" av Egil Launes og Knut Halfdan Svendsen, samt "Curlingforeldre og servicebarn" av Bent Hougaard.

Sistnevnte var jeg også på et seminar med for en tid tilbake. Skal prøve å få lagt ut en del av de tankene han serverte der ved en senere anledning.