Hvert år nektes 8000 norske fedre pappapermisjon, pga mors manglende tilknytning til arbeidslivet. 

- Jeg er en av dem som har blitt rammet av denne urettferdigheten. Det er blodig urettferdig ovenfor min sønn. Hvorfor skal ikke han få bli ekstra godt kjent og knyttet til sin far allerede nå, spør Frode Kårbø som stod frem med sin historie på TV2-nyhetene i kveld.

- Jeg vil bare ha litt mer tid med barnet mitt, er det for mye forlangt?

Jeg er en av de mange tusen som har blitt rammet av denne urettferdigheten. Jeg blir kvalm hver gang jeg ser/hører en regjeringspolitiker som snakker om viktigheten av at far tar sin del av ”ansvaret” og benytter seg av pappapermisjonen. Dette blir selvfølgelig vinklet som om at dette er til barnets beste. Realiteten slik jeg ser det, og som dere er inne på i deres artikkel, er at dette er for å få arbeidende kvinner fortest mulig ut i arbeidslivet – og ikke fordi at barnet har godt av å tilbringe tid med sin far. Derfor er vi menn degradert til en slags barnevakt som skal sørge for ”likestilling” på arbeidsmarkedet, i den forstand at både mor og far må være borte fra jobben i en periode i forbindelse med en fødsel.

Jeg har en følelse av at dette rammer de relativt sett svake i samfunnet hardest, og at ordningen konsentrerer seg om ”karrierefamiliene” – de som hele tiden snakker om tidsklemma. Fødselspermisjonen er et verktøy i kampen for kvinners likestilling på arbeidsmarkedet, og har overhodet ikke noe å gjøre med hva som er best for barnet. Jeg synes det er utrolig provoserende at regjeringen igjen prioriterer å utvide pappas andel av permisjonen, før de har sørget for at ordningen er rettferdig.

Vår situasjon

Jeg tok 2 års permisjon fra min jobb for å ta en mastergrad i utlandet (MBA). Mens jeg var der møtte jeg min utkårede, vi ble gift og fikk en datter. Når jeg var ferdig med studiene flyttet vi til Norge, min datter var da 7 måneder gammel. Vi fikk ikke barnehageplass til henne med det første, og min kone var derfor hjemme. Hun fikk noen få timer norskopplæring i uka med barnepass. Når min datter var passert 2 fikk hun endelig plass i barnehage, men da var min kone allerede gravid på nytt. Dårlig planlegging kan man si, men det skjedde nå. Vi fikk en sønn i desember i fjor. Min sønn er født med en kronisk sykdom og har blitt operert et par ganger, vi har derfor vært igjennom 9 krevende måneder. Stor var min fortvilelse når jeg skjønte at jeg ikke hadde anledning til å ta ut pappapermisjon, for å tilbringe tid med min sønn. Min kone skulle gjerne ha deltatt i norksundervisning, men vi er prisgitt barnehagesituasjonen i Oslo. Forhåpentligvis får han barnehageplass til vinteren, slik at min kone kan fortsette norskopplæringen og kan komme seg ut i jobb. For det er vel det regjeringen vil, for hjemmeværende ”fruer” hører visst fortiden til?

 - Jeg er ikke like mye verdt som far, som de som er gift med en arbeidende kvinne.

Det er slik jeg føler det. Jeg synes det er urettferdig ovenfor min kone også, hun hadde satt veldig pris på om jeg hadde hatt mulighet til å bidra mer. I tillegg, og viktigst, så er det blodig urettferdig ovenfor min sønn. Hvorfor skal ikke han få bli ekstra godt kjent og knyttet til sin far allerede nå? Det er en myte at vi menn ikke bryr oss om barna før de er i stand til å kommunisere ordentlig med oss.

Fra andre småbarnsfedre hører jeg historier om 3 måneders fri (ferie + permisjon), om reiser til eksotiske steder osv – men jeg vil bare ha litt mer tid med barnet mitt, er det for mye forlangt?