Reglene om reisekostnader ved samvær ble endret den 01.01.2009. Endringene medfører at en større andel av reisekostnadene enn tidligere skal deles mellom partene. I tillegg gis fylkesmannens avgjørelser om reisekostnader umiddelbar tvangskraft

Fordeling av reisekostnader er et privatrettslig forhold. Partene står fritt til å avtale den økonomiske løsning som passer dem best.

Det er de faktiske kostnadene som skal deles, men kostnadene må være rimelige og nødvendige.

Etter tidigere rett var det kun kostnader som knyttet seg til selve reisen til barnet og ledsager som kunne kreves delt. Etter den nye lovendringen vil også kostnader samværsforelderen eller bostedsforelderen har til sin egen reise når barnet skal hentes eller bringes til og fra samvær og kostnader samværsforelderen har ved reise til barnet være gjenstand for deling mellom partene.

Dersom partene ikke klarer å komme til å komme til enighet om fordelingen av reisekostnadene, gir barneloven § 44 anvisning på hvordan uenigheten skal løses.

Hovedregelen er at utgiftene skal deles mellom foreldrene etter størrelsen på deres inntekt for det tilfelle noe annet ikke er avtalt.

Der særlige grunner gjør det rimelig, kan det fastsettes en annen fordeling. Dette forutsetter at den av foreldrene som ønsker en annen fordeling bringer saken inn for fylkesmannen eller domstolen. Fylkesmannens avgjørelse er bindende for partene, og er et raskt og billig alternativ til å gjøre spørsmålet gjenstand for domstolsbehandling.

Regelen om særlige grunner er en unntaksregel. Det følger av barnelovens forarbeider at det skal mye til før regelen kommer til anvendelse. I vurderingen av om det foreligger særlige grunner skal det foretas en helhetsvurdering av foreldrenes totale situasjon, herunder om reiskostnadene er svært høye, om bostedsforelderen har en svak økonomi og om fordeling av kostnadene etter hovedregelen vil ramme barnets behov for underhold. Det forhold at en av foreldrene flytter vil som regel i seg selv ikke være en tilstrekkelig grunn til å fravike hovedregelen om en forholdsmessig fordeling av kostnadene på bakgrunn av inntekt.

Barneloven er nå endret slik at fylkesmannens avgjørelser om reisekostnader ved samvær er blir gitt tvangskraft. Dersom kravet på reisekostnader ikke betales, må kravet inndrives som et alminnelig pengekrav. En tvangskraftig avtale vil være gjenstand for utlegg. Dersom partene ønsker det, kan fylkesmannen vedta at også en avtale mellom partene om reisekostnader skal ha tvangskraft.

---
Skrevet av advokat Christopher Viland, Advokatfirmaet Jareld AS