Vi ser oss lett blind på den økte tilstedeværelsen menn i dag har i heimen, med bleieskift, trilleturer og nattevåk, skriver Hilde gunn Slottemo ved HiNT i denne kronikken.

De siste månedene har diskusjonene om faderskapet gått for fullt, blant annet foranlediget av at stadig flere barnefordelingssaker ender i retten. Også i min venninnegjeng er temaet hyppig debattert. Ved samlivsbrudd ønsker fedre mer tid sammen med barna sine. De vil også ta del i den daglige omsorgen, påpeker en av mine venninner. Kort sagt: menn er blitt bedre fedre, tilføyer hun. Historikeren i meg vrir litt på seg. At fedre i løpet av de siste tiårene er blitt mer tilstedeværende i barnas liv og at de deltar mer i den daglige omsorgen, er greit. Men bedre? Neppe.

En ganske fin fyr?
Min venninne får imidlertid støtte i populærkulturen. ”Far tar pappaperm og triller stolt med sin lille baby trygt nedi voksiposen. Far skifter bleier, far varmer melk, far våker i natten, far leser, trøster, leker og ler”, skriver Klaus Sonstad i boka Far på ferde fra 2007, før han legger til: ”Far er blitt en ganske så fin fyr, finere enn før, fordi han deltar mer, er mer til stede, tar ansvar i heimen og bruker mer tid på barn og familie enn han tidligere gjorde”. Finere enn før? Mon det.

Som historiker synes jeg påstanden er ganske urettferdig mot fortidas menn. I det moderne industrisamfunnet var kjønnsarbeidsdeling et sentralt trekk, både som praksis og som ideal. Det å være en god familieforsørger var lenge en viktig norm for gifte menn. Mennenes lønnsarbeid var en maskulin plikt, begrunnet med hensynet til familien. For å lykkes med å leve opp til disse normene ble ”det faste” viktig: fast arbeid, fast lønn og fast arbeidstid. Det ble sentrale uttrykk for trygghet og sikkerhet. Mannens inntekt var det som skulle dekke faste utgifter, regninger, huslån og mat. Når regningene hopet seg opp, var det å ikke ha fast stilling noe som skapte uro og bekymring. Med fast ansettelse fulgte fast lønnsutbetaling, og dermed mulighet for en viss oversikt over inntekter i forhold til utgifter. Framtida ble forutsigbar. Slik ble ”det faste” et viktig symbolsk uttrykk for mennene. Det signaliserte familiær ansvarlighet og hjemlig omsorg.

Lønnsinntekter som omsorgsbidrag
Men det å være familieforsørger dreide seg ikke bare om forholdet til kona. Det var også en måte å være far på. Når mannen var yrkesaktiv, kunne kona være hjemme og ta seg av parets barn. De fleste, både menn og kvinner, forsto mora som barnas viktigste omsorgsperson og ønsket derfor at hun skulle være hjemme med ungene. For å sikre en trygg og god oppvekst for sine barn, tilbød mennene derfor økonomisk aktivitet slik at barnas mor kunne være hjemmeværende mens ungene var små. Mennenes posisjon som familieforsørgere ble dermed formet langs to relasjoner: til kona og til ungene. I begge disse relasjonene var hans omsorgsbidrag å skaffe lønnsinntekter til familien. Dette skjedde altså ut fra hensynet til kona og barna. Sett fra mennenes side lå det mye kjærlighet og omtanke i det å være en god familieforsørger.

Normer og idealer
I dag har vi en tendens til å nedvurdere den maskuline omsorgen som lå i det å være familiens forsørger. Vi ser oss lett blind på den økte tilstedeværelsen menn i dag har i heimen, med bleieskift, trilleturer og nattevåk. Min venninnes påstander og Klaus Sonstads formuleringer representerer en typisk måte vi forstår endringene i mannsrollen på: at menns væremåte er blitt kvalitativt bedre. Sett med dagens likestillingsøyne er dette forståelig, men det kan lett framstå ahistorisk og feilaktig. Når vi dømmer fortidas mennesker ut fra nåtidas normer, vil de alltid måtte tape. Målt ut fra tid sammen med ungene og deltakelse i heimen faller fortidsmennene gjennom i konkurransen med dagens menn. De vil aldri greie å nå opp til våre standarder. Da glemmer vi lett at de fleste av fortidas menn strevde med å være gode fedre ut fra datidas normer og idealer.

Til tross for hissig diskusjon: Mine venninner og jeg blir til slutt enige om en ting. Ingen av oss ønsker oss tilbake til et samfunn der menn er yrkesaktive forsørgere mens kvinnene er hjemmeværende, selv om også fortidas menn var omsorgsfulle fedre – på sin måte.

---
Artikkelen er skrevet av Hilde Gunn Slottemo ved Høgskolen i Nord-Trøndelag, og stod første gang på trykk i Adresseavisen 15. april 2009.

Den bygger på hennes doktorgradsavhandling: Fabrikkarbeider, far og forsørger. Menn og mannlighet ved Koksverket i Mo i Rana, 1950–1980. Akademisk avhandling, Nr. 41 i Skriftserie fra Historisk institutt, Institutt for historie og klassiske fag/Institutt for tverrfaglige kulturstudier, NTNU, Trondheim 2003.