I denne kronikken vil jeg argumentere for at en ny familiereform med ett år mer i permisjon pr. barn, faktisk kan være samfunnsøkonomisk lønnsom på lengre sikt, hvis reformen påvirker fødselstallene. Dette bør inspirere politikerne til økt debatt om nye familiereformer.

Hva skal vi med barn?

Debatten om at barneomsorgen skal foretas av det offentlige, har særlig blitt holdt ved like av Simen Tveitereid. Han kom høsten 2008 med boken: «Hva skal vi med barn?» (Kagge Forlag, 2008). Den pedagogiske debatten om småbarnsbarnehager, har, med bakgrunn i denne boka, fortsatt både i Adresseavisen og i Morgenbladet. Småbarnsbarnehagedebatten stiller store spørsmål ved Regjeringens oppfatning om at fulltidsbarnehage for ett- til toåringer er optimal barneomsorg. Hovedsakelig har kritikken mot Regjeringen gått på at den har lagt liten vekt på forskning innenfor temaet i Norge.

Regjeringen påvirkes i større grad av de samfunnsøkonomiske argumentene enn av de pedagogiske

Et viktig element er imidlertid fullstendig utelatt i barnehagedebatten – den samfunnsøkonomiske konsekvens. Samfunnsøkonomisk konsensus er for tiden at økt barnehagetilbud fører til økt verdiskapning, fordi småbarnsforeldre får mulighet til å gå ut i arbeidslivet fra barnet er 10 måneder. For å blåse liv til nye idèer, om nye politiske familiereformer, må vi sette spørsmålstegn ved denne konsensusen. Dette fordi Regjeringen og statsminister Jens Stoltenberg, som for øvrig er samfunnsøkonom av utdanning, i større grad lar seg påvirke av de samfunnsøkonomiske argumentene enn av de pedagogiske.

Barnehage er viktig for den sittende regjeringen, og det var et hovedtema under fødselen av Soria Moria-erklæringen. I Soria Moria fra 2005 står dette under barnehager og kontantstøtte: «Regjeringens mål er full barnehagedekning, høy kvalitet og lav pris. Barnehager er både et godt pedagogisk tilbud og et godt omsorgstilbud for barn, og en nøkkel til småbarnsforeldres yrkesdeltakelse». (Regjeringen.no) Mange mistenker at bisetningen til slutt er det egentlige (økonomiske) motivet bak barnehageutbyggingen (blant annet uttrykt i en kronikk i Adresseavisen, 07.11.2008).

Kortsiktig tenkning å inkludere småbarnsforeldre i arbeidslivet?

Er det kortsiktig samfunnsøkonomisk tenkning å inkludere småbarnsforeldre i arbeidslivet? Hva skjer med verdiskapningen om økte permisjonsmuligheter påvirker fødselstallene? Endringer i fødselstallene kan hjelpe oss med å teste om det er en økonomisk-rasjonell strategi av den rød-grønne regjeringen, både på kort- og lang sikt – å hente flest mulige yrkesaktive år ut fra småbarnsforeldre, for å øke verdiskapningen i samfunnet.

Simen Tveitereid sier at mange småbarnsforeldre føler at de deltar i et sosiologisk eksperiment ved å etterlate sine småbarn i barnehage. Han mener også at det ikke er urimelig å tro på økte fødselstall hvis foreldre hadde fått mulighet til å være hjemme med barnet til de var to år. Slik situasjonen er nå, er det sannsynlig at mange småbarnsforeldre begrenser seg i forhold til flere fødsler, fordi hverdagen er for krevende både for foreldre og barn.

Veksten i fruktbarhetstallene fra 2005 til 2006 var på ca. 3 prosent på landsbasis (Statistisk sentralbyrå). Det er ikke urimelig å anta at Soria Moria-erklæringens satsing på barnehage er en medvirkende årsak bak denne økningen. Men det finnes ingen forskningsresultater med sterke kausale sammenhenger mellom familiepolitikk og fruktbarhet på norske forhold. Det er en oppfatning at bakgrunnen for at vi har høye fruktbarhetstall i dag, er de gode familieordningene vi har i forhold til mange andre sammenlignbare land.

Ny familiereform med økte permisjonsmuligheter - inntil barnet fyller to år?

La oss si at det innføres en ny og pragmatisk familiereform. Reformen har et underliggende mål om å få opp fruktbarhetstallene i Norge. Småbarnsforeldre som ønsker å ha barn i barnehage skal fortsatt ha mulighet til dette, og i tillegg skal det være økte permisjonsmuligheter for de som ønsker det, inntil barnet fyller to år. De statlige ekstrakostnadene med en slik familiereform vil være ett års permisjon fra arbeidslivet, for hvert barn som blir født. I det følgende eksemplet antas det at familiereformen har en positiv effekt på antall fødsler med 5 prosent.

Jeg har analysert demografiske befolkningsprognoser for to store regioner i Norge, med den demografiske prognosemodellen Panda – som er utviklet av Sintef. Analysen inneholder befolkningsprognoser med to alternativer for antall fødsler. Ved å se på forskjellen i antall fødte, med og uten familiereformen, kan man skille ut hvor mangebarn som relateres til innføringen av reformen.

På kort - og mellomlang sikt taper samfunnet mange yrkesaktive år vedinnføring av en ny familiereform, og det virker fornuftig at de rød-grønne ønsker å ha småbarnsforeldre inkludert i arbeidslivet. Hvis reformen innføres idag, vil antall tapte yrkesaktive år være på topp i ca. 2027. På lengre sikt vil de tapte årene ved innføringen av familiereformen, gradvis bli tatt igjen, ved at flere og flere barn blir yrkesaktive. I ca. 2050 har familiereformen blitt samfunnsøkonomisk lønnsom – i forhold til forventet yrkesdeltakelse i befolkningen. Soria Moria-erklæringens «nøkkel» er med andre ord kortsiktig, på lang sikt trenger det ikke å være lønnsomt å inkludere småbarnsforeldre i arbeidslivet.

Dette eksempelet er selvfølgelig svært forenklet, men poenget er at å hente ut verdiskapning av småbarnsforeldres yrkesdeltakelse i dag, ikke trenger å være optimalt på sikt. Verdiskapningen ligger hovedsakelig i våre barn, hvordan vi mener de har det best i oppveksten og hvor mange barn vi er villige til å få. Det er også her familiepolitikken bør sette sitt fokus, og ikke mot dagens småbarnsforeldres yrkesdeltakelse. Samfunnsøkonomisk konsensus bør i hvert fall ikke være at barnehageutbygging, utelukkende er synonymt med økt verdiskapning. Spørsmålet blir om politikerne har tatt innover seg den viktige langsiktige sammenhengen – mellom dagens fødselstall og framtidens arbeidsstyrke.