web analytics

Den store mannsfrigjøringen

0
0
0
0
0
0
0
0
0
eller kopier linken

Menn har banet seg vei ut av de snevre rammene for den gamle mannsrollen.

Det norske likestillingsprosjektet framstilles som et utelukkende kvinnefrigjørende tiltak. Man glemmer at likestilling i stor grad også handler om mannsfrigjøring.

Forkjemperne for likestilling blir gjerne latterliggjort. I fjor høst fikk barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken gjennomgå for forslaget om å legge til rette for pappagrupper, eller «offentlige trillegrupper for nybakte fedre» som det raskt ble omdøpt til. Ikke nok med at forslaget var våsete i seg selv, verre var det at den trolig påtroppende SV-lederen valgte å bruke energi på slike puslete oppgaver. Det sier litt om hva sosialismen er redusert til, var omkvedet.

Rødstrømpene slipper heller ikke unna. Kvinnebevegelsens ulike krav om en aktiv likestillingspolitikk blir gjerne avskrevet som overvintrete gufs fra 70-tallet. Ikke minst kjønnsforskerne fikk kjørt seg kraftig, da Harald Eia hang deres kulturbaserte forklaringsmodeller ut til offentlig skue i tv-programmet «Hjernevask».

Det er altså flere tegn på at likestillingsdebatt har gått av moten. Å påpeke kjønnsbaserte forskjeller i samfunnet er en utdatert virksomhet. Likestillingspolitikk er ikke lenger så kult.

Dette avtegner seg i form av hardere fronter i familiepolitikken. Mens regjeringen skrittvis har utvidet fedrekvoten i foreldrepermisjonen, har Høyre gjort landsmøtevedtak på å fjerne hele ordningen. Det bunner antakelig i en forestilling om at kjønnene i dagens samfunn har akkurat like muligheter. Og at kjønnsulikhet i arbeidsliv og på inntektsstatistikker først og fremst skyldes kvinners egne valg. Når kvinner både jobber og tjener mindre, er det er resultat av kvinnenes selvstendige prioriteringer. I dette bildet framstår selvsagt obligatorisk fedrekvote som en familiepolitisk tvangstrøye.

Man skal ha frihet til å følge sine biologiske instinkter som mor, blir det sagt.

Det er selvsagt legitimt å drøfte hvor langt politiske mål skal gripe inn i familiehverdagen. Men når likestillingspolitikken blir anklaget for å gå for langt, at den ikke tar tilstrekkelig hensyn til de biologiske forskjellene mellom kjønnene, er det grunn til å minne om følgende: Likestilling handler ikke bare om kvinnefrigjøring. Det handler også om en mannsfrigjøring.

Likestilling er ikke bare et spørsmål om å løfte kvinners rettigheter. Det handler også om å vide ut mannsrollen. Begge kjønn profitterer på et mer likestilt samfunn.

Menn av i dag har fått et langt bredere register å spille på enn våre fedre og bestefedre. Vi er ikke lenger nedtynget av forsørgerplikt ettersom kvinner i snart like stor grad bidrar til husholdningsøkonomien. Og vi har fått anledning til å delta i våre egne familiers liv på en helt annen måte enn tidligere.

Det er lett å gjøre narr av gruppebildet av menn på trilletur. Men mennenes inntogsmarsj som omsorgspersoner for egne barn er intet mindre enn en liten mannsrevolusjon. Vi har, på samme måte som kvinnene, banet oss vei ut av de snevre rammene som de gamle kjønnsrollene omsluttet oss med.

Statistisk sentralbyrås store tidsbrukundersøkelse viser noe av det som har skjedd. Siden 1971, det året jeg selv er født, har yngre menns daglige arbeidstid sunket med over to timer. Samlet sett jobber vi like mye i dag som for 40 år siden, men kvinners tidsbruk på inntektsgivende arbeid har økt betydelig.

Denne utjevningen av både forsørger- og omsorgsansvar bidrar til å frigjøre begge kjønn. På samme måte som min kone kan glede seg over økonomisk uavhengighet fra sin mann, kan jeg fryde meg over å delta aktivt i mine barns liv. Og vi har begge nytte av et samliv preget av likeverdighet.

Dette perspektivet bør også dras inn i likestillingsdebatten. Hvis vi erkjenner at alle kjønn er tjent med mer likestilling, er det kanskje færre som faller ned i skyttergravene.

Selv om pappagrupper og kjønnsforskning ved første øyekast kan virke tøysete, er det grunn til å minne om at det norske likestillingsprosjektet har vært en formidabel suksess. Familiepolitikk og likestilling har utløst en arbeidskraftressurs som andre land bare kan misunne oss.

Men kvinne- og mannsfrigjøringen har ikke kommet av seg selv. Det bør vi tenke nøye over, før vi eventuelt kaster vrak på de likestillingspolitiske instrumentene våre.


Kato Nykvist er konstituert politisk redaktør i Nationen

Originally posted 2012-01-23 11:33:58.

Tags: ,

Category: Artikler, intervjuer og reportasjer