web analytics

Nei, jeg er ikke feminist, jeg er maskulinist!

0
0
0
0
0
0
0
0
0
eller kopier linken

Hva skal man svare når man blir spurt om man er feminist, spør Bjørgulv Braanen i denne kronikken.

Jeg har alltid lurt litt på hva jeg skal svare hvis noen spør meg om jeg er feminist. Da Sveriges tidligere statsminister Göran Persson svarte «ja» da han i valgkampen i 2006 ble spurt – alt annet ville ha framstått som umoralsk og umoderne – ble det ikke noe lettere. Alle mine forestillinger om livet tar jo utgangspunkt i at jeg er mann. Å kalle seg feminist har derfor alltid føltes litt rart, litt uærlig kanskje, litt som å kalle seg svart fordi man er mot etnisk diskriminering. Jeg kan jo ikke løpe fra at jeg er en mann med maskuline erfaringer, selv om jeg er for både kvinnefrigjøring og likestilling. Men her en natt kom jeg på hva jeg skal svare: «Nei, jeg er ikke feminist, jeg er maskulinist!».

I et samfunn der kvinnerollen er i rask endring, skapes det et vedvarende press også på mannsrollen. Det snakkes om at den moderne mannen er kvinnen underlegen i nesten alt. Hun kan alt, mens han kan synge fotballsanger og drikke øl. Gutter gjør det jevnt over dårligere på skolen enn jenter, og mange gutter sliter med å lykkes i et arbeidsliv der relasjonell kompetanse og forhandlingskultur oppvurderes på bekostning av tidligere tiders kunnskapskultur. Mannen har ikke lenger det som er etterspurt. Da trenger vi diskusjoner om mannsrollen med utgangspunkt i mannens egne erfaringer.

Det er jo heller ikke slik at mannlighet står i motsetning til omsorg. Det å være en riktig mann, har alltid handlet om å vise omsorg for sine nærmeste, for barn, for dem som ikke har det så lett og for arbeidskolleger. Til tross for store samfunnsmessige endringer, lever likevel våre grunnleggende forestillinger om kjønn i beste velgående. Enten de er skildret av Goethe i «Faust», som framstår som den utadvendte, overskridende i motsetning til sin Gretchen. Eller Ibsens Brand, som viet sitt liv til det overskridende og himmelropende, mens både mor, Agnes og fogden forsøkte å holde ham igjen. Simone de Beauvoir har skildret lignende forestillinger om kvinnelighet og mannlighet gjennom begrepene immanens og trancendens. Jeg ser også at Jorun Solheim i sin nye bok «Kjønn og modernitet» (Pax) knytter kjønnsforestillingene – om det overskridende mannlige og det hjemlige og private kvinnelige – direkte til det økonomiske systemet. Solheim viser også at vi i tråd med tidas hegemoniske «feminisme» har sett en dreining av disse forestillingene. Mens for eksempel de Beauvoir så det mannlige, utadvendte prosjektet som noe positivt i motsetning til det kvinnelige, blir nå mannligheten ofte framstilt som både innskrenket, avgrenset og avstumpet.

Det pågår mange interessante diskusjoner i kjølvannet av de store endringene på kjønnsområdet. I en slik situasjon har ikke bare kvinner, men også menn, behov for å drøfte sin egen rolle, både seg i mellom, og i offentligheten. Vi trenger rett og slett flere som kan se verden fra et mannlig ståsted, og som er villig til å snakke om det. Som en August Strindberg, som rett fra posen skildret hvordan det var å leve med likestilte kvinner i kameratekteskap. Han skrev om den rasende seksuelle sjalusien, mens han grublet over hvem som egentlig var far til hans barn. Og menn som forsøker å drøfte disse spørsmålene, som for eksempel Preben Z. Møller, må få lov til å snakke til punktum.

De fleste menn forsøker å leve sine liv så godt de kan, med tunge og ansvarsfulle jobber, og med omsorg for kjæreste, kone og barn. Men vi trenger også en «himmel» over det hele, vi trenger noen maskulinister som kan tale «vår» sak, som ser verden fra vårt mannlige hjørne av verden. Menn som kan være med i diskusjonen om hva som er mannlige idealer og virkelig mannlighet – for oss selv, våre kjærester, våre sønner og våre døtre. Også gutter må lære seg «å stå på», lære seg seighet, nøyaktighet, ansvarlighet, trofasthet og pålitelighet – og å ta plass og synge ut! Til det trenger de noen maskulinister som kan ta dem i forsvar.

«Vi trenger rett og slett flere som kan se verden fra et mannlig ståsted, og som er villig til å snakke om det»


Kronikken har tidligere stått på trykk i Klassekampen, der Bjørgulv Braanen er redaktør.

Originally posted 2012-08-27 11:44:14.

Category: Artikler, intervjuer og reportasjer, Siste nytt